GO+

GO+

GO+

GO+

GO+

INFORMASJON

GO+

GO+

MOTIVASJON

TERRENGLØP

Verdens vakreste utfordring

Terrengløpet Matterhorn Ultraks i Alpene kalles «verdens vakreste utfordring» og går av stabelen i Sveits i august. Vi har snakket med Thomas Stordalen, én av dem som våget seg ut i den fantastiske kampen og reisen over fjellene. Tør du?

 Thomas StordalenBegynte å løpe i 2013.Maraton: 11Ultra: 9Lengste løp:
Bislett 24-timers, 142,5 kilometer, 262 runder (2014)
Mål i 2015: Forbedre tiden på Bislett 24-timers i november.Mål i 2016: Første nordmann til å gjennomføre 4 Desert Grand Slam, fire knalltøffe ultraløp i løpet av ett år – 4x250 km.Blogg: runnersworld.no/blogs/thomasInstagram: @thostord 
Matterhorn Ultraks er et løp utenom det vanlige. En billedskjønn utfordring satt i fantastiske, men krevende omgivelser i den ville og vakre naturen i Alpene. Løpet er for alle, fra fritidsjoggeren til eliteløperen, og man kan velge blant tre forskjellige løyper på 16 km, 30 km og 46 km. Herligheten starter i Zermatt i Sveits, og man beveger seg på smale stier, i bratte hellinger, gjennom skog, over høye fjell og langs innsjøer.

Thomas Stordalen deltok i løpet i fjor. En tidligere stor og tung mann som hatet å løpe, men som i 2013 bestemte seg for å ta grep. Han snørte motvillig på seg joggeskoene og begynte i det små, og har siden fått en enorm lidenskap for løp: Siden 2013 har han gått ned 35 kilo og har 11 maraton og ni ultraløp (som er lenger enn maraton) i beina.

Uten særlig bakketrening eller noe høydeerfaring tok Thomas utfordringen om å løpe 46-kilometersdistansen på strak arm. Det ble hans livs kamp og også hans til nå kanskje største eventyr. Hans reise over fjellene sier alt om hva et menneske er i stand til.

Får ikke du også lyst til å finne ut hva som bor i deg?

 

Unik opplevelse

– Jeg fikk en mulighet til å dra til Sveits gjennom Runners World og Ultraks-sponsorene Peak Performance. Og det kunne jeg ikke si nei til. Men jeg er ingen fjellgeit eller bakkeløper, så det ble hastverktrening et par måneder, hvor jeg for eksempel kunne løpe opp og ned en slalåmbakke et par ganger. Jeg fikk dog ingen høydetrening. Og Zermatt ligger på rundt 1800–1900 meter, og det høyeste punktet på løypa er i overkant av 3000 meter, så jeg fikk smertelig erfare at kommer du utrent til et sånt løp ber du om bråk. He, he.

– Men du dro?

– Ja, målet med turen var å få en fin opplevelse og fullføre løpet. Hvor lang tid jeg brukte brydde jeg meg ikke så mye om. Det ble til slutt 11 timer og 45 minutter. Og jeg gikk gjennom livet mitt så mange ganger på den turen. Du går fra topp til bunn til topp til bunn hvert kvarter.

– Ta det fra begynnelsen – hva skjedde da du stod ved start?

– Jeg begynte å gråte. Det var helt surrealistisk. Jeg stod der blant 400 mennesker og tenkte: Nå skal jeg ut på et løp i Alpene i Sveits, hva i alle dager er det jeg gjør her? Det var en syk opplevelse. Så jeg begynte å gråte. Og så nøt jeg det. De første kilometerne løper du midt i sentrum av Zermatt før du begynner å klatre, og da er det sinnssykt mye mennesker. Jeg bare stilte meg helt bakerst og sugde til meg alle folka som var der. Det var en ut av kroppen-opplevelse, gåsehud fra topp til tå.

– Ved start – tar du innover deg at du skal løpe så lenge?

– Jeg hadde ingen formening om hvor lang tid jeg skulle bruke. Jeg hadde løpt samme distansen mange ganger, men jeg visste at dette var annerledes fordi det var mye opp og ned. Men hvis du begynner allerede på start å tenke «fy fader, det er ti timer til du er i mål» – da går det ikke. Så du må bare dele det opp i faser. For meg var det så enkelt som å ta en fjelltopp av gangen, så rolig som jeg kunne. Nyte naturen, spise og drikke, snakke litt med folk underveis. Bare suge til meg inntrykk for å få andre ting å tenke på.

– Det var mange av de toppene?

– Ja, løpet var ganske tøft, det var fem–seks fjelltopper man skulle over. Heldigvis kom den høyeste toppen ganske tidlig i løpet, etter 14 km, så jeg følte meg egentlig ganske pigg på vei ned fra den. Og så gikk formen opp og ned. Det var et kritisk punkt du måtte være på etter tre mil, hvis ikke ble du tatt ut av løpet. Og jeg klarte den marginen.

– Hva skjer i hodet i oppoverbakkene?

«…når du har løpt 30 km og brukt syv–åtte timer – det er tøft mentalt.»– Du blir ekstremt sliten mentalt. Selv om det bare er fire kilometer opp, bruker du så lang tid. Når du bruker en halvtime på halvannen kilometer, er det drepen for motivasjonen. Jeg var flink til ikke å se så mye på klokka i starten. Jeg bare tenkte «der er toppen, dit skal jeg, jeg tar det pent og pyntelig». Men når du har løpt 30 km og brukt syv–åtte timer – det er tøft mentalt. Tiden bør dog ikke være fokuset. Selv om jeg har gått i den fella flere ganger, og deretter gått på en skikkelig smell og måttet bryte.

– Men når det svinger så voldsomt fra mentale topper til bunner – hva kan du si til deg selv når du er nede for 12. gang?

– Det er derfor jeg synes det er så kult å løpe sånne løp. Fordi du vet at det er så mye motgang, så mange oppturer og nedturer underveis. De gangene du møter den veggen, det er da du skiller deg selv fra resten av befolkningen. Det er da du virkelig må vise hva som bor i deg som menneske. De aller fleste ville jo gitt seg. Og noen ganger gir du deg. Men de gangene du ikke gjør det, og pusher gjennom den smerten som kommer, tar du med deg så sinnssykt mye lærdom og erfaring av det. Og neste gang du møter motgang, om det er i livet eller når du tar benkpress eller har et møte på jobben, vet du at det som kommer er ingenting i forhold til hvordan du hadde det der. Og det er et veldig kraftfullt verktøy.

– Hva var tøffest?

– De siste 15 km – hvor jeg tror jeg brukte nesten fire timer. Det var en fjelltopp jeg ikke hadde fått med meg, og den tok liksom aldri slutt. Jeg husker jeg kom i bunnen av den bakken og tenkte: «Fy faen, skal jeg opp der hvor de fyrstikkmennene er?» Det gikk i sikksakk hele tiden – i det du trodde du var på toppen, var det bare én til og én til. Det var da kroppen min bare klappet sammen fullstendig, både fysisk og mentalt. Jeg bare satte meg ned på en stein, ringte hjem til samboeren min og gråt som et barn.

– Nå gir jeg opp!

– Hva tenkte du rett før du satte deg ned?

– Nå gir jeg opp. Jeg driter i at det bare er 12 km igjen. Jeg klarer ikke mer. Jeg klarer seriøst ikke å gå. Men når man setter seg ned og tenker «nå klarer jeg ikke mer», da har du ikke prøvd en gang. Du må bare mobilisere det du kan. Det må gå en faen i deg. Og du må tenke på hvor mye du har slitt for å komme dit du er. Og så må du finne frem råskapen i deg selv. I forkant hadde jeg også visualisert så mye – jeg hadde sett for meg målgangen en million ganger, og visste at bare litt til nå, så kan jeg strekke henda i været sånn som jeg har sett for meg. Jeg visste det kom til å bli kjempetungt, men det kom også til å bli en sinnssyk opplevelse å ha med seg for resten av livet. Og da klarer kroppen det helt utrolige.

– Hva tenkte du idet du reiste deg opp igjen?

– Det siste samboeren min sa på telefonen var at det ikke nytter å sitte her og sutre. For å  komme deg til mål må du reise deg opp og begynne å gå. Så jeg fant frem god musikk, reiste meg opp og tenkte «OK, den steinen der – nå skal jeg gå dit. Og så skal jeg stå i to minutter og hvile, og så skal jeg gå til neste holdepunkt.» Og det var litt forløsende. For da hadde jeg det store målet der fremme – å komme meg til den siste toppen, og etter det var det bare nedover. Men selv om det var noen få hundre meter, var det viktig for meg bare å ta 50 meter av gangen. For det var helt slutt. Jeg hadde ikke krefter igjen, jeg hadde så vondt i beina, jeg hadde krampe fra topp til tå, hvert minste lille feiltråkk og det kom kramper i både leggene og låra. Jeg hadde hatt problemer fra allerede rundt 20 km, da klarte ikke kroppen å ta til seg så nok næring, og det er klart når kroppen er på halv tank i den høyden er det veldig vanskelig.

– Og du vurderte ikke å bryte?

– Nei, det var helt uaktuelt for meg, så jeg måtte bare mobilisere. Sette en fot foran den andre, bruke det jeg har lært gjennom livsstilsendringen – tenkte på hvor mange kilo jeg hadde gått ned, hvor hardt jeg hadde jobbet for å komme dit jeg var, og jeg følte en forpliktelse overfor de som hadde gitt meg denne muligheten, jeg ville ikke skuffe dem eller leserne mine på bloggen. Det gjaldt å finne noen sånne små drypp hele veien. Det løsnet ikke, men jeg kom meg til den siste toppen. Det var en lettelse jeg aldri kommer til å glemme – da visste jeg at det bare var fire kilometere igjen.

– Men …?

«Jeg så målseilet og jeg følte en sinnssyk lettelse og en mestringsfølelse som jeg ikke har kjent etterpå.»– De fire kilometerne tok en evighet. Det var bare nedover, men jeg kunne ikke løpe – for hvert steg var smertefullt. Jeg var sistemann i løypa, og løypemannskapet var rett bak meg, og jeg skjønte at det bygget seg opp litt forventning i målområdet, for de kommuniserte ned dit at sistemann var på vei. Når det var én kilometer igjen, møtte to av representantene fra Peak Performance meg og løp med meg den siste kilometeren. Jeg husker så godt da jeg kom inn igjen i Zermatt og hadde 300–400 meter igjen, så var det bare tjukt med mennesker på begge sider av veien, det stod sikkert 200 mennesker i målområdet som tok meg imot som om jeg hadde vunnet. Det var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme.

 

– Og i sportsjournalistisk ånd: Hva følte du da?

 Matterhorn UltraksAlternativer: 16 km, 30 km, 46 km og VCR ( Verticale Zermatt Rothorn – 9,6 km ren oppoverbakke).Vertsby: Zermatt i Sveits.Reise:Fly til Zurich, Basel eller Bern.Tog – ca. tre timer fra Zurich eller Basel, ca. to timer fra Bern.Bil – Zermatt er en bilfri by, men det er rikelig med parkering i Täsch (5 km utenfor Zermatt), og det går hyppige tog og det er taxier tilgjengelig derfra.Les mer på ultraks.com – Jeg hadde gåsehud overalt. Jeg følte meg som Supermann de siste 100 meterne. Da var jeg plutselig helt frisk igjen – da var det så mye adrenalin i kroppen. Jeg så målseilet og jeg følte en sinnssyk lettelse og en mestringsfølelse som jeg ikke har kjent etterpå. Det var against all odds – jeg var den høyeste i feltet, den største, jeg hadde ingen forutsetninger for å gjøre det noe særlig bra. Så det var en stor personlig seier bare å gjennomføre. Det fortalte meg at absolutt alt er mulig i forhold til løping, og ikke minst til personlig utvikling. Når jeg så tenkte tilbake på hva jeg hadde opplevd de siste ti timene – det var noen utrolige naturopplevelser underveis, noen fantastiske fjelltopper og utsikter. Det alene var verdt slitet!

 

 

 

 

Les også: Langløpstips for ferskingen

Les også: Finn løperen i deg  Les også: Hold deg skadefri

Les også: Tonje Melheim Næss: Få livet i balanse

Les også: Anja Hammerseng-Edin: Bli den beste versjonen av deg selv

Les også: Aleksander Gamme: Skal – skal ikke

Les også: Nils Wærstad: Langløp er for alle!

Les også: Lena Christensen: Lek deg i superform

FØLG OSS PÅ TWITTER @GOpluss

INSTAGRAM @GOpluss #gopluss

OM GOpluss.com

GOpluss er for alle som er glad i å trene. Vi skriver om trening, kosthold, motivasjon, utstyr, reiser. Vi har egen nettbutikk – og egen treningsdagbok!